Jill, Vegar og bestemødrene

På sykehus, men med glimt i øyet

Vegar tilbrakte ti måneder på sykehus. Den lille gutten var en glad gutt som elsket å tulle og le. «Når vi får le, blir vi fortere friske», sa han.

Vegar elsket overraskelser – som å bli hentet av mormor i barnehagen. Men i lange perioder måtte han ligge helt isolert på sykehusrommet på grunn av smittefare.

Vegars mormor, Tone Elin Tollessen, har mange gode minner fra før den lille gutten ble syk: «Våre fineste stunder hadde vi når jeg overrasket han ved å hente ham i barnehagen uten at han visste om det. Også var det overnattingsbesøkene og turer i rhododendron-parken med innlagt cafébesøk og Vegars obligatoriske favoritt – wienerbrød. Han ELSKET wienerbrød. Jeg vil for alltid ta vare på de fine hverdagsøyeblikkene – og krokusløkene som han og jeg plantet da foreldrene var på bryllupsreise – de kommer opp og blomstrer for meg hver vår. Da strømmer minnene på.»

Marerittnatten

Mormor glemmer aldri den natten hun fikk beskjed om Vegar og de dro til sykehuset: «Jeg gikk rundt meg selv – og jeg hylte av fortvilelse. Likevel var det litt rart, for når vi var på sykehuset var vi i en egen boble og vi fikk en styrke vi ikke visste vi hadde. Jeg var hele tiden overbevist om at Vegar skulle bli frisk – og tanken på at han skulle dø nektet jeg meg selv å tenke. Jeg var livredd – men oppi alt skulle jeg støtte Jill som mor og balansere dette med innimellom også å være mormor. Det var mitt livs marerittet – og kan ikke beskrives.»

Trude-Litt kjente Vegar godt og visste hva som skulle til for å lokke frem smilet hos den tapre gutten.

En dag på sykehuset stikker det frem en rød, rund nese gjennom en dør. Og en til. To klovner lister seg stille inn, og opp kommer en liten spilledåse. Ingen har sagt noe, men full kontakt er opprettet. Det ble kjærlighet ved første blikk mellom Vegar og sykehusklovnene, og spesielt med Trude-Litt og hennes rampehumor. Klovnedagene på sykehuset ble ukas høydepunkt, og selv i ørska etter narkose og prøvetaking, kavet Vegar seg opp av dyna for ikke å gå glipp av noe.

Bestemor i klovnesamtale

«Før Vegar ble syk hadde jeg aldri hørt om Sykehusklovnene – og første gang jeg så dem så tenkte jeg at hva er dette for noen vesner. Men plutselig sitter jeg der – midt i sorgen – i de dypeste samtaler om liv og død – med en KLOVN!» Tone Elin lurer på hvordan tiden på sykehuset hadde vært uten Sykehusklovnene. «De var helt fantastiske.»

Mammaen, Jill Arlen Tollessen Skogerbø, forteller litt om hva sykehusklovnene betydde for Vegar mot slutten av livet: «Det de gjorde for min sønn, da han var på det sykeste, da livsgnisten var borte og jeg trodde han aldri skulle smile mer, og så høre han le for første gang på lenge, det kan ikke betales med penger».

Det gjør fryktelig vondt i et farmorhjerte å måtte besøke barnebarnet sitt på sykehuset.

Vegars farmor, Marit Tove Skogerbø, utdyper: «Å sjå sitt barnebarn ha det vondt, sjå ein 5-åring som av og til er heilt apatisk, som ser på deg med utrykkslause auger, sjå han gå som ein gammal mann – det gjer frykteleg vondt i et farmor-hjerte.»

«Venner kunne ikkje komme på besøk på grunn av infeksjonsfare, og han var mykje isolert på rommet. Men litt klovnestøy frå gangen fekk ansiktet hans til å lyse opp.»

«Tusen takk for alt klovnene gjorde og betydde for mitt barnebarn. Og takk for at eg fekk sjå gutten min smile, le og leke samen med dere. Og for at eg fekk sjå sønn og svigerdotter senka skuldrene litt når dei var med i leken, sjå at den positive energien gjorde dei godt.»

Sykehusklovnene, noe annet enn cellegift og leger

«Sykehusklovnene har blitt min hjertesak,» sier mamma Jill. «Jeg kan ikke gjøre noe for Vegar lenger, men jeg kan hjelpe andre barn.»

«Hvis frivillige ildsjeler og sponsorer slutter å gi penger, er Sykehusklovnene en saga blott. Sykehusklovnene representerer noe annet en cellegift og leger. Når barn blir syke er det ingen barnehage å gå i lenger, de vanlige vennene blir borte, ingen leking ute. Desto viktigere at de får ha det litt kjekt midt i all sykdommen. Sykehusklovnene betydde så mye for Vegar, men også for oss.»

Se bildene av Vegar med mormor og farmor i bildekarusellen nederst i saken.

Ekstra tøft i ferier

Ferier kan være ekstra tøffe for barn på sykehus. Og nå i vinterferien kan savnet etter hyttetur og alenetid med bestemor og bestefar bli ekstra stort. Lengselen etter å krype opp i den varme sengen til bestemor og høre henne fortelle spennende historier fra gamle dager blir fort en sår tanke. Og lysten til å klatre i spennende trær og utforske nye skoger, med bestefar som guide, kan virke uutholdelig.

Farmor og Vegar «øvelseskjører». Den lille guttens landevei ble dessverre alt for kort.

Disse magiske øyeblikkene blir vanskelig å gjenskape i et hvitt og sterilt sykehusrom. Og som pårørende er det ekstra tøft å fortelle barnet at «vi må nok bli her på sykehuset i vinterferien». Da kan det være godt å ha en klovn. En spesialutdannet scenekunstner som stikker den røde sin nesen innom og forsøker å skape en magiske fantasiverden for barna.

Og når barnet smiler – ja, så smiler gjerne mammahjerter og bestemorhjertet også.

Vi i Sykehusklovnene vil gjerne få rette en stor takk til Jill og alt hun har gjort for vårt arbeid med barn på Sykehus. Hun har samlet inn penger, holdt foredrag og fremsnakket vårt arbeid. Det er ildsjeler som deg som gjør vårt arbeid mulig – og det er historier som din som hver dag motiverer oss.

Tusen, tusen takk. Og de fine minnene om Vegar har vi alltid med oss.

Bli fastgiver i dag – vi og barna trenger deg.