Den store klovnejakten

– Hvor er klovnene?

Ei jente i rullestol, en far i fullt trav bak henne. De suser gjennom sykehuskorridorene på Rikshospitalet, ut gjennom glassgangen, inn på kafeen, videre til kiosken, så til pianorommet, inn til bassengavdelingen og tilbake igjen i retning sengeposten. De er på jakt etter Sykehusklovnene.

– For Rebekka var Sykehusklovnene glede; de var håp.

Geir Lippestad forteller om datteren Rebekka, som døde sommeren 2013, bare 17 og et halvt år gammel. Rebekka var alvorlig funksjonshemmet, og måtte tilbringe mye tid på sykehus.

– Rebekka var alltid blid, men akkurat det å dra på sykehuset syntes hun var skummelt.

Det var blodprøver, det var massevis av undersøkelser og det var av og til ting som var vondt. Så det var vanskelig å motivere henne, spesielt når vi skulle være innlagt i lengre tid. Men en gang, da hun var seks år, gikk døra til rommet hennes opp, og inn kom to pussige klovner. Som pappa var hans første reaksjon å være på vakt. Jenta hans var ikke i form til tull og tøys og gjøglerier.

– Rebekka var så dårlig at vi ikke visste om vi ville få henne med hjem igjen. Men det tok ikke mange sekundene før jeg så at dette kom til å bli bra. Klovnene møtte henne på helt riktig måte. De snakket ikke i det hele tatt, de var vare og forsiktige, blåste såpebobler og drysset ut noen fjær som dalte sakte gjennom lufta. Det var magisk. Rebekka forelsket seg spesielt i fjærene, og fikk beholde en av dem.

Han smiler ved minnet om Rebekkas første møte med Sykehusklovnene.

– Allerede dagen etter, og siden på hvert eneste sykehusopphold, kom spørsmålet:

«Hvor er klovnene?» Da var det ut å trille, enten i senga eller i rullestolen, for å lete. Jeg visste selvfølgelig ikke om klovnene var der eller ikke, men bare det at hun ville se etter dem, ga henne en gnist, et ekstra puff til å komme i gang. Det var aldri vanskelig å få med Rebekka til sykehuset etter at hun ble kjent med Sykehusklovnene.

– Det beste var å møte klovnene direkte, men for Rebekka og meg ble det også en fin ting at vi kunne dra rundt i gangene og lete. For hva skal man egentlig gjøre på et sykehus? Vi lette etter klovnene. Vi stoppet andre barn og spurte om de hadde sett dem. Og på den måten fikk Rebekka venner blant andre barn som også var mye inn og ut på sykehuset.

Rebekka Seegaard Lippestad ble født i 1995, og var det første barnet til Geir Lippestad og hans daværende kone. Etter få måneder ble det klart at Rebekka hadde en medfødt og sjelden muskelsykdom, som gjorde at hun ble gradvis svakere gjennom hele livet. Hun hadde en psykisk utviklingshemming, dårlig syn og hørsel, var avhengig av rullestol og etterhvert respirator.

– Det var et sjokk å få et alvorlig funksjonshemmet barn, sier Geir Lippestad. – Men jeg tror de fleste som har alvorlig syke barn, opplever å få et ekstra nært forhold til det barnet. Jeg er like glad i alle barna mine, men fordi Rebekka trengte meg enda mer, ble det et spesielt forhold mellom oss.

 

Da Rebekka var sju, sa legene at hun ikke kom til å bli stort mer enn 12, 13 år.

– Den beskjeden var brutal å få, om en sjuåring som fremdeles var full av liv, sier Geir Lippestad.

Han gikk rett i kjelleren. Alt var svart.

Lyst til å lese mer?

Utdraget er fra boken «Magisk medisin» skrevet av Bente Frøytlog og Elisabeth Helland Larsen. I boken finner du også andre historier til pasienter, pårørende, klovner, helsepersonell, fagfolk og frivillige som støtter Sykehusklovnenes arbeid. Det handler om kjærlighet, fantasi, unntakstilstand og ringvirkningen av det positive kræsjet mellom klovn og sykehus. Du får et innblikk inn i en verden som kan få hjertet ditt til å både le og gråte.

Den kan bestilles ved å sende en epost til post@sykehusklovnene.no