Fargeklatter i sykehuskorridorene

Etter en måned som praktikant i kommunikasjonsavdelingen til Sykehusklovnene har jeg endelig tatt turen til sykehuset. Jeg møter Patrick van den Boom og Andreas Medbøe Thoresen i kantina på Rikshospitalet. Før de kan gjøre entré i korridorene er det mye som må ordnes. Planlegging og koordinering for å finne ut hvilke barn som er skikket for besøk og ikke. Hvem kan få besøk? Hvem er ikke i form? Er det noen som akkurat i dag har et ekstra behov for et klovnebesøk?

Gjennom garderobedøren høres lyden av en bjelle etterfulgt av et klovneknis. En rød nese kommer til syne ut av døra og inviterer meg inn. Det er ikke bare-bare å gå inn i rollen som sykehusklovn. Det ser faktisk ut til å være en ganske omstendelig prosess. De hopper rundt, danser, synger – alt for å være på topp i møte med barna.

Når vi baner oss vei gjennom en folkemengde på vei opp mot barneavdelingen er det nikk og smil overalt. Hos noen kan man spore et snev av gjenkjennelse, mens andre nok lurer på hva to klovner gjør ved hovedinngangen.

Jeg blir i godt humør bare av å se på dere, jeg, – sier en sykepleier og haster forbi.
På barneavdelingen står trehjulssyklene på rekke og rad. Selv om fargerike bilder og tegninger pryder de vanligvis sterile sykehusveggene, er det umulig ikke å få øye på de to fargeklattene som plutselig har dukket opp i korridoren. Med klær i alle regnbuens farger, karakteristiske hatter og spillende på et munnspill, er de mildt sagt iøynefallende.

Når de kommer inn på et av rommene er det noe som skjer. Et barneansikt sprekker opp i et ektefølt glis, en bekymringsrynke i et pappaansikt glattes ut. Konrad og Yep setter bokstavelig talt farge på tilværelsen der de svinser rundt i rommet. Konrad byr pappaen opp til dans, akkompagnert av Yep på munnspill.
Ofte går kontakten direkte mellom oss og barnet, men noen ganger er det mer hensiktsmessig å kommunisere med foreldrene, forteller Patrick «Yep» etter seansen.

Med lang fartstid i bransjen har klovnene en unik evne til å lese situasjonen de møter, og vite hvordan man skal gå frem i møte med barna. Enkelte er så dårlig at det for dem er en seier om de bare klarer å følge klovnene med blikket. Andre ganger kan besøket føre til en latter som klinger i veggene.

Igjen og igjen ser jeg de positive effektene vår tilstedeværelse gir barna og deres pårørende. Jeg blir så glad når jeg ser at de glemmer sykdom og skader for en liten stund. Det betyr mye, og da trenger vi ingen applaus, sier Patrick.
Men ikke alle er i form til klovnebesøk. Det gjøres likevel et forsøk, og Konrad og Yep banker varsomt på hver eneste dør. Dersom det ikke er dagen i dag, får barna et håndskrevet kort med en personlig hilsen.

Jeg husker en jente vi var innom tolv ganger, og hun sa alltid nei takk. Den trettende gangen følte hun seg bedre og ville gjerne ta oss i mot. Det var et fantastisk møte, hvor både mor og datter gråt gledestårer, forteller Patrick.
På trikken på vei hjem innser jeg plutselig hvorfor man snakker om magiske øyeblikk i møte med klovnene.

Av Kristine Remmem Østensen